Mikkels minneord om Pettern

Mandag 8.november 2010 klokka 0921 tikket det inn melding: Petter Berge sovnet inn i natt. Det kom som ett sjokk selv om jeg var forbredt på at han hadde kort tid igjen.

 

 

Søndag 16.mai 2010: Vålerenga skulle spille mot Aalesund på Ullevaal Stadion. Jeg sendte en melding til Petter’n og spurte om han skulle på kamp. Svaret som kom satte meg helt ut; Nei, han var på Ullevål Sykehus, han var sjuk men de visste ikke hva det var enda. Seieren hadde en sterk bismak denne dagen.

 

Mandag 17. fikk vi beskjed; Petter hadde svulst på hjernen. Dette fikser du, tenkte jeg og regnet med at den var godartet. Masse meldinger med lykkeønskninger og hverdagslige problemer ble sendt. Fikk som regel kjapt svar, han var meget sterk og var positiv til at dette skulle fikses. Humøret hans og den stå-på personen som vi kjente var det ikke noe tull med. . Tenkte at dagene på sykehuset ble lange, så det ble fikset en stor pose med fanziner og andre magasiner. Resten av storfamilien til Petter som ikke visste at Pettern digget fyrstekake, fikk det nå med seg, han fikk kjøpekake i store mengder og noen lærte seg i tilleg å bake hjemmebakt fyrstekake. Han skulle ikke være aleine om å kjempe denne kampen. Vi har alltid tulla mye med at han vel var den eneste under 70 år som likte fyrstekake.

 

Petter var mye inn og ut av sykehuset for behandling, men han fikk heldigvis også vært mye hjemme med sin lille familie; sin kjære kone og sine to små jenter på 3 og 5 år.

Første gang jeg skulle møte Petter etter at han ble syk var hos Behle, sammen med Lektor Dyrland. Var ganske spent på hvordan han så ut, men han var ved godt mot der vi satt og så på to VM kamper, spiste pizza og drakk en øl mens vi prata om ting og tang. Han hadde humøret inne som vanlig og da Behle lurte på om folk orket neste VM kamp svarte Petter:” Ja jeg er sykemeldt til 3. oktober, så jeg har ikke dårlig tid”

 

Sensommeren kom og vi prata om løst og fast; Julian og Tuva ble invitert i barnebursdag til Emma sin 5 årsdag. Han kødda mye med meg siden jeg var blitt venn med Christer Falck på Facebook. Han fortalte at sønnen kom i bursdagen til Emma ”så da kan dere prate sammen som venner”. Jeg møtte Falck og Pettern ble fornøyd. Men i bursdagen fikk vi vite at det ikke gikk så bra med Pettern. Det gikk ikke riktig vei. Jeg ble helt satt ut. Vi kunne ikke miste en så snill og god person som Petter. Han skulle jo vinne kampen mot kreften!

=Enga#6 kom ut og det viste seg at han fortsatt hadde humøret intakt; han hadde funnet et bilde av en pastor som ligna på meg – så det ble baksiden av blekka. Mange lo godt av den.

Tiden gikk og det viste seg etter hvert at kreften tok overhånd. Når Vålerenga vant viktige kamper og han skreiv ”jeg ble nesten friskere av dette” så trodde vi på det. Alle som var glade i Petter holdt pusten; skulle dette snu eller ikke?!

I starten av oktober var han igjen en tur på Lovisenberg. Lektor Dyrland og jeg dro innom en tur før kampen mellom Vålerenga og Brann. Han skulle få besøk av Pappa Berge under kampen så da var han i trygge hender. Jeg må ærlig innrømme at jeg grua meg til å se han; hvordan var formen hans? Når vi kommer ruslende inn står han og kjemper med å få på seg olabuksa, og på kommer den. Jøss! tenker jeg, dette var lovende, han hadde t.o.m. gått tur tidligere på dagen – og dagen før spist pizza med sin kjære kone og barn. Tenkte stille inne meg, at Yess, det går riktige veien! Praten gikk som i gode gamle dager; Petter hadde smakt legendariske flesk og duppe for første gang, og det likte han meget godt. Glad ringte jeg lillebror Berge dagen etter og sa at dette så jo bra ut. Lars følte det samme, han kom til å leve lenge på den fine dagen de hadde hatt.

Dessverre skulle det ikke vare. Det viste seg at det gikk meget fort nedover med Petter og man visste ikke hvor lenge han hadde igjen. Men diskusjonene våre per melding hadde vi fortsatt. Den siste virkelige jeg hadde med han var om skattelister skulle legges ut eller ikke. Flere venner fikk besøke han den siste tiden, og vi mottok meldinger fra han som fikk oss til å leve i håpet. Men kun få dager etter forstod jeg at det kun var kort tid igjen; jeg fikk 2 blanke sms fra han. Han ville gjerne skrive, men fikk det ikke dessverre til. Det var min siste kontakt med Petter.

Så hvordan kjente jeg mennesket Petter Berge? Vi gikk i samme barnepark. Mamma jobba der og passet først Petter som var eldst, så kom Larsemann som var glad i smukken, og tilslutt også lille Ida – kjent som Idrix blant noen. Jeg er et par år eldre enn Petter, men vi gikk sammen på Munkerud Skole og Nordseter Ungdomskole.

På ungdomskolen på starten av 90 tallet var det ikke mange som heia på Vålerenga. Men Pettern hadde ’Vålerenga i mitt hjerte’ på skinnranselen. Vi var på hils, men ikke noe mer den gangen. Han var jo like ivrig på å se håndball, og var med på Hønsehuset for Nordstrand som hadde 10-15 guttevalper med trommer.

Det var først i sesongen 1997 Pettern ble en venn og etterhvert en meget god venn sammen med Behle, Hovden, Espelund, Junior m/flere. Da hadde Vålerenga en meget god sesong og mens vi før var på hils ble det nå mer kontakt. Mye fest og moro, men ikke minst var du en viktig person når det gjaldt å starte fanzina Stang Ut!! i 98. Vi hadde lest masse fanziner, men vi ville gi ut sjøl også. Du hadde jo mange krasse leserbrev til Nordstrand blad i sin tid og du var ikke vond å be når vi trengte å satse en tusenlapp eller to til trykking av blekka. Vi hadde med 200 ex av første utgave til Trondheim og vi solgte 20-30 ex. Men vi ga oss ikke. Etter hvert begrenset det seg til å selge på kamper; etter hvert fikk du jo en familie å ta vare på. Men vi har hatt mye moro sammen, prata timevis i telefon, kødda med folk, vært fulle sammen, led sammen, grått sammen. Stilt opp for hverandre, så og si aldri krangla sammen. Venner av tekst-TV var vi også, Du fikk mye pepper for at du heia på Chelsea og ikke minst tyna jeg deg i det lengste for Ken Bates som alltid gikk i pels. Ville sende deg en melding når Torres gikk til Chelsea, men hadde dessverre ikke ditt nye nummer til himmelen!!

Jeg kunne fortsatt i det uandelige; Pettern hadde ingen fiender, var elsket av utrolig mange; mest av alle Lisbeth og barna Emma og Julie, foreldrene Berit og Øyvind. Lars med frue, Ida med sin mann og farmor som sitter med den feteste kåken i Karistuveien.
Vi er mange venner som savner han utrolig mye. Hvorfor måtte Pettern forlate oss så altfor tidlig? Vi hadde jo så mye mer vi skulle gjøre sammen. Du gleda deg til at Emma skal starte på Munkerud Skole neste år, samme skole som du gikk på. Livet er utrolig kjipt uten deg, du er så utrolig savna Pettern. Jeg tenker på deg hver dag. Men du skal vite at vi er mange som tar vare på Lisbeth og barna for deg.

Den 15 april når du har bursdag skal vi besøke graven din, så skal vi ta en øl i ditt minne og spille Samantha Fox  – som også har bursdag 15 april. Det blir en årlig tradisjon for du vil alltid være med oss.

Takk for alt.

På vegne av dine venner,

Mikkel Kjelstrup

Legg igjen en kommentar